Sure Al-Anbiya — Vers 87

Forklaring av vanskelige ord:

• Dhā an-Nūn: «Han med fisken/hvalen» – dette er profeten Yūnus (Jonas), fred være med ham. Han ble kalt dette fordi en stor fisk (hval) svelget ham.
• Mughāḍiban: «i sinne» – han dro bort mens han var sint på sitt folk.
• Naqdira: «vi skulle gjøre det vanskelig/trangt for ham» – at Allah skulle straffe ham eller begrense ham.
• Aẓ-Ẓulumāt: «mørkene» – flertall av mørke; her refereres det til mørket i fiskens buk, mørket i havet og mørket i natten.

Tolkning av verset:

Allah, den Opphøyde, forteller oss i dette verset om historien til profeten Yūnus (Jonas), fred være med ham – han som ble kalt «han med fisken» fordi en stor fisk svelget ham. Allah sender ham til sitt folk for å kalle dem til tro, men de nektet å tro og fortsatte i sin uvitenhet og stahet. Yūnus ble sint på dem fordi de ikke tok imot sannheten, og han forlot dem i sinne – uten å ha fått tillatelse fra sin Herre til å dra. Han trodde at Allah ikke ville gjøre det vanskelig for ham eller straffe ham for denne handlingen – nemlig at han forlot sitt folk uten Guds befaling.

Allah prøvde ham da med en stor prøvelse: Han lot en enorm fisk svelge ham, og han befant seg i mørket inne i fiskens buk, i mørket fra havet rundt, og i mørket fra natten som dekket alt. I denne dype fortvilelsen og mørket vendte Yūnus seg til sin Herre i oppriktig anger og ydmykhet. Han erkjente sin feil og sin urett mot seg selv ved å ha forlatt sitt folk uten Guds tillatelse. Han ropte: «Det finnes ingen gud uten Deg! Opphøyd er Du! Jeg var blant de urettferdige!» – en bønn som uttrykker ren monoteisme, anerkjennelse av Guds fullkommenhet og ens egen svakhet og synd.

Allah besvarte hans bønn og reddet ham fra fisken, og dette ble en nåde og en lærdom for ham og for alle troende etter ham.

Visdom og lærdommer fra verset:

1. Allahs nåde og tilgivelse er uendelig – selv når en profet begår en feil, og selv i de mørkeste stunder, er Allah klar til å tilgi den som vender seg til Ham i oppriktig anger. Dette gir håp til alle syndere om at døren til omvendelse alltid er åpen.
2. Betydningen av å anerkjenne egne feil – Yūnus sa «jeg var blant de urettferdige» og la ikke skylden på andre. Dette lærer oss å være ærlige med oss selv og erkjenne våre synder i stedet for å bortforklare dem.
3. Tålmodighet er avgjørende i møte med andres avvisning – Yūnus mistet tålmodigheten med sitt folk og dro i sinne. Dette minner oss om at vi må være tålmodige og stole på Allahs plan, selv når folk ikke responderer på kallet til sannheten.
4. Nødens bønn har en spesiell posisjon hos Allah – da Yūnus ropte i mørket, ble hans bønn besvart. Dette oppmuntrer oss til å vende oss til Allah i vanskelige tider, for Han hører alltid dem som kaller på Ham med oppriktighet.
5. Monoteisme er kjernen i frelsen – Yūnus’ bønn begynte med «La ilāha illā anta» (det finnes ingen gud enn Deg). Dette viser at erkjennelsen av Allahs enhet og fullkommenhet er nøkkelen til utfrielse fra alle vanskeligheter.