Sure Yunus — Vers 106

Ord- og uttrykksforklaringer:

• لَا تَدْعُ – ikke påkall eller tilbe.
• مِن دُونِ اللَّهِ – utenom Allah, det vil si andre enn Ham.
• مَا لَا يَنفَعُكَ – det som ikke kan bringe deg noe gagn eller nytte.
• وَلَا يَضُرُّكَ – og som heller ikke kan volde deg skade.
• الظَّالِمِينَ – de som gjør urett mot seg selv, det vil si de som begår shirk (avgudsdyrkelse).

Tolkning av verset:

Dette verset er en direkte formaning og et klart forbud til profeten – og gjennom ham til hele det muslimske samfunnet – om å påkalle eller tilbe noe eller noen utenom Allah. Verken avguder, stener, trær, døde eller noen andre skapninger har evnen til å verken gagne eller skade et menneske. De eier ingen makt over verken nytte eller skade, verken i dette livet eller i det hinsidige. Å vende seg til dem i bønn, håp eller frykt er derfor meningsløst og en stor urett.

Dersom en person likevel gjør dette – det vil si påkaller eller tilber noe annet enn Allah – så har vedkommende begått en alvorlig synd og er å regne blant de urettferdige. Uretten her er todelt: For det første er det en krenkelse av Allahs rett, fordi tilbedelse og påkallelse utelukkende tilkommer Ham alene. For det andre er det en urett mot en selv, fordi man utsetter seg selv for Guds vrede og straff, og fordi man vender seg bort fra den eneste sanne kilden til hjelp og frelse.

Selv om verset er rettet til profeten Muhammed (fred og velsignelser være med ham), er budskapet generelt og gjelder alle troende. Profeten var beskyttet mot slikt, men formaningen er ment som en lære for hele ummaen (fellesskapet) om alvoret i å avstå fra all form for shirk.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Tawhid (Guds enhet) er grunnfjellet i islam – all tilbedelse og påkallelse skal rettes utelukkende til Allah, og ingen andre har rett til dette.
2. Avguder og andre skapninger har ingen makt – de kan verken hjelpe eller skade, så å sette sin lit til dem er nytteløst og farlig.
3. Shirk er den største urettferdigheten – det er en urett mot Allahs rett og mot ens egen sjel, og det fører til Guds vrede.
4. Nåden og barmhjertigheten tilhører Allah alene – den som søker hjelp og beskyttelse, bør vende seg til Ham, for Han er den eneste som virkelig kan gagne og skade.
5. Versets formaning er for alle – selv om det er rettet til profeten, er det en evig lærdom for alle troende om å vokte seg for enhver form for avgudsdyrkelse, enten den er åpenbar eller skjult.