Sure Al-Anbiya — Vers 45

Ord og uttrykk som trenger forklaring:

• الصُّمّ (as-sum): Flertall av døv, og her menes de som er døve for sannheten, altså de som ikke ønsker å høre eller forstå.
• الدُعَاء (ad-du'ā): Kallet eller innbydelsen, her referert til kallet til tro og sannhet.
• يُنذَرُونَ (yunḏarūn): De advares eller gjøres oppmerksomme på en fare, her Guds straff.

Tolkning av verset:

Si, o Profet, til dem du er sendt til: Jeg advarer dere ikke mot Guds straff av eget påfunn eller personlig mening, men utelukkende gjennom åpenbaringen som Gud har sendt ned til meg – nemlig Koranen. Dette er den eneste kilden til min advarsel, og den er sann og klar. Men de vantro som har vendt seg bort fra sannheten, er som døve mennesker som ikke oppfatter kallet når de blir advart. Selv om de hører ordene med ørene, er hjertene deres lukket, slik at de ikke forstår eller tar imot advarselen. De nytter ikke av formaningen, fordi de har valgt å stenge seg ute fra sannheten. Dette er en beskrivelse av deres tilstand: De hører ikke med forståelse og aksept når de blir advart om Guds straff, akkurat som en døv ikke hører ropet som kaller ham.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Profetenes advarsel og kall er alltid basert på guddommelig åpenbaring, ikke på personlige meninger eller ønsker. Dette viser ærligheten og sannheten i budskapet deres.
• Å høre med ørene er ikke nok; det viktigste er å høre med hjertet og forstanden. Derfor må vi alltid åpne våre hjerter for Guds ord og advarsler.
• Verset oppfordrer oss til å reflektere over Koranen og ta imot dens veiledning før det er for sent, og ikke være som de som stenger seg ute fra sannheten.
• Det minner oss om Guds nåde, for Han sender advarsler og veiledning til menneskene gjennom åpenbaring, slik at de kan reddes fra straff og oppnå lykke i dette livet og det neste.
• For en troende er dette en påminnelse om å være takknemlig for at vi har fått hjerter som forstår, og å bruke denne gaven til å søke kunnskap og nærme seg Gud.