Sure Al-Imran — Vers 20

Forklaring av vanskelige ord:

• حاجّوك (Ḥājjūk): De argumenterte eller kranglet med deg om sannheten.
• أَسْلَمْتُ وَجْهِيَ (Aslamtu wajhiya): Jeg har overgitt meg selv helt og oppriktig til Allah, med ren hensikt og full lydighet.
• الْأُمِّيِّينَ (Al-Ummiyyīn): De som ikke hadde mottatt en skrift, det vil si de arabiske avgudsdyrkerne.
• الْبَلَاغُ (Al-Balāgh): Fremføringen av budskapet, det vil si å formidle åpenbaringen uten å tvinge noen til å tro.

Tolkning av verset:

Hvis de som har mottatt skriften (jøder og kristne) argumenterer med deg, O Muhammad, om sannheten i din religion etter at du har fremlagt klare bevis for dem, så si til dem: "Jeg har overgitt mitt ansikt og hele mitt vesen til Allah alene, og det samme har de som følger meg av troende – vi er alle oppriktige i vår lydighet mot Ham og har avvist all annen tilbedelse enn Ham." Fortsett deretter å si til både folkene som fikk skriften og til avgudsdyrkerne blant araberne: "Har dere også underkastet dere Allah?" Dette er en oppfordring og et påbud om å slutte seg til islam. Hvis de underkaster seg og følger det du har kommet med, så har de funnet den rette veien og blitt ledet ut av villfarelse. Men hvis de vender seg bort og nekter å tro, så er din plikt kun å formidle budskapet tydelig, og deres sak er overlatt til Allah. Han ser alt deres indre og ytre, og Han vil belønne eller straffe hver enkelt etter deres gjerninger.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Oppriktig overgivelse til Allah alene er kjernen i troen, og den som følger profeten, må ha samme rene hensikt.
• Budskapet til profeten omfatter både de som har fått skriften og de som ikke har fått den – ingen er unntatt fra invitasjonen til islam.
• Profetens oppgave er å formidle og veilede, ikke å tvinge folk til tro; hjertenes veiledning tilhører Allah alene.
• Allah er allseende over sine tjenere, og dette skaper trygghet for den troende om at ingen handling er skjult for Ham, og det minner om at alle vil få sin fortjente lønn.
• Verset oppmuntrer til tålmodighet og ro i møte med motstand og argumentasjon, fordi den troende har utført sin plikt når budskapet er fremført på beste måte.