Sure At-Tawba — Vers 54

Ord- og uttrykksforklaringer:

• «Nafaqāt»: utgifter, gaver eller bidrag som gis i Guds vei (frivillig eller pålagt veldedighet).
• «Kusālā»: late, trege, motvillige; de utfører handlingen uten energi eller overbevisning.
• «Kārihūn»: de som føler avsky eller motvilje mot å gi.

Tolkning av verset:

Det som hindrer at deres utgifter og bidrag blir akseptert, er ikke noe annet enn deres vantro på Allah og Hans sendebud. De utfører ikke bønnen, når de først gjør den, uten å være late og trege, og de gir ikke av sine midler uten å føle motvilje. Deres hjerter er tomme for tro, og de forventer verken belønning for det de gjør eller frykter straff for det de forsømmer. Derfor er deres handlinger tomme og verdiløse i Guds øyne, fordi de er bygget på vantro, latskap og motvilje, ikke på oppriktighet og kjærlighet til Allah.

Lærdommer og innsikter:

• Guds aksept av våre handlinger avhenger av hjertets tilstand; oppriktighet og tro er grunnlaget for at gode gjerninger blir belønnet.
• Troen er ikke bare ord, men en realitet som påvirker hvordan vi utfører våre plikter – med glede, iver og hengivenhet.
• Å utføre tilbedelse og veldedighet med motvilje og latskap er et tegn på svak tro, og det frarøver handlingen dens verdi.
• Islams vakre lære oppfordrer oss til å gi og be med et åpent og kjærlig hjerte, fordi dette gir fred og indre ro, og det styrker båndene mellom mennesker og mellom skapningen og Skaperen.