Sure Ar-Rum — Vers 52

Ordforklaringer:

• الْمَوْتَى: de døde – her brukt som en metafor for dem hvis hjerter er døde for sannheten.
• الصُّمّ: de døve – de som er døve for det som kaller til sannhet.
• الدُّعَاء: kallet – det vil si kallet til tro og veiledning.
• وَلَّوْا مُدْبِرِينَ: de snur ryggen til og vender seg bort – det vil si at de fjerner seg fra deg og ikke ønsker å høre.

Tolkning av verset:

Allah den Opphøyde sier til sin Profet, fred og velsignelser være med ham: Slik du ikke kan få de døde til å høre, og slik du ikke kan få de døve til å høre kallet når de vender ryggen til og går bort – på samme måte kan du ikke få dem hvis hjerter er døde, og dem som har vendt seg bort fra sannheten, til å høre og ta imot veiledningen. Dette betyr ikke at profetens kall var utilstrekkelig, men at disse menneskene har valgt å stenge sine hjerter og ører for sannheten, og derfor er de som de døde og de døve som ikke drar nytte av noe de hører. Verset er en trøst til profeten, fred og velsignelser være med ham, slik at han ikke skal sørge over deres manglende tro, for hans oppgave er kun å formidle budskapet, mens veiledningen ligger hos Allah alene.

Lærdommer og budskap:

Dette verset lærer oss at hjertets død er den verste tilstanden et menneske kan havne i, for det gjør at man ikke drar nytte av sannheten selv når den kommer til en. Det viser også at profeten, fred og velsignelser være med ham, ikke hadde makt til å tvinge noen til tro – hans oppgave var kun å formidle. Dette minner oss om viktigheten av å åpne våre hjerter for Allahs ord og ikke vende oss bort fra sannheten, slik at vi ikke blir som dem som er døve og døde for kallet. Verset trøster også den som kaller til Allah, om at man ikke skal miste motet når folk ikke responderer, for man er ikke ansvarlig for deres valg, men kun for å formidle budskapet på en god måte.