Sure Az-Zumar — Vers 19

Forklaring av enkeltord:

• حَقَّ عَلَيْهِ كَلِمَةُ الْعَذَابِ: Straffens ord er blitt bekreftet og fastsatt mot ham, det vil si at Guds avgjørelse om straff er blitt gjeldende for ham på grunn av hans vedvarende vantro og stahet.
• تُنقِذُ: Å redde og berge noen fra en fare.

Tolkning av verset:

Dette verset stiller et retorisk spørsmål til profeten Muhammed (fred være med ham) for å vise at han ikke har makt til å lede dem som Gud har bestemt skal straffes. Spørsmålet er: Kan den som Guds straff allerede er blitt bekreftet for – på grunn av hans fortsatte vantro og stahet – bli ledet til rett vei? Kan du, O profet, redde noen som allerede er bestemt for ilden? Svaret er selvfølgelig nei. Du har ingen mulighet til å redde dem, for veiledning ligger utelukkende i Guds hender. Den som har valgt vantro og fortsetter i den, har forseglet sin egen skjebne, og ingen – ikke engang profeten – kan endre dette.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Veiledning og villfarelse er i Guds hånd alene; profetens oppgave er kun å formidle budskapet, ikke å tvinge folk til tro.
• Verset trøster profeten og de troende ved å minne dem om at de ikke bærer ansvaret for dem som nekter å tro, for straffen er en rettferdig konsekvens av deres egne valg.
• Det oppfordrer den troende til å fokusere på egen lydighet og handling, og til å ikke fortvile over dem som har valgt bort sannheten, for Guds avgjørelse er alltid rettferdig og vis.
• Verset minner om alvoret i å ta imot Guds veiledning før det er for sent, og at ingen kan redde en sjel fra straffen når Guds beslutning først er falt.