Sure Az-Zumar — Vers 21

Forklaring av enkeltord:

• Yanābīʿ (يَنَابِيعَ): Kilder, brønner og vannårer som vannet strømmer gjennom i jorden.
• Yahīju (يَهِيجُ): Tørker ut og visner etter friskheten.
• Ḥuṭāman (حُطَامًا): Tørre, smuldrende rester som knuses og spres.

Tolkning av verset:

Har du ikke sett – du som betrakter – hvordan Allah sender vann ned fra himmelen i form av regn, og fører det inn i jorden slik at det blir kilder og vannårer som springer frem? Deretter frembringer Han med dette vannet avlinger med forskjellige farger – grønne, røde, gule og andre nyanser. Så, etter at avlingen har nådd sin fylde og friskhet, begynner den å tørke ut, og du ser den gulne etter å ha vært grønn og vakker. Til slutt gjør Han den til tørre, smuldrende rester som knuses og spres. Sannelig, i denne vekslingen – fra liv til død, fra friskhet til forfall – ligger en påminnelse og formaning for dem som har sunn fornuft og et våkent hjerte, for de som ikke lar seg påvirke av slike tegn, er langt borte fra sannheten.

Dette verset er også et bilde på denne verdens liv: Den begynner med skjønnhet og friskhet, men ender med forfall og undergang. Den som forstår dette, vil ikke la seg bedra av verdens korte glans, men heller søke det som varer evig.

Visdom og lærdommer fra verset:

• Verset viser Allahs fullkomne makt og visdom i naturens syklus, fra regn til vekst og til forfall, noe som styrker troen på Ham og Hans oppstandelse av de døde.
• Det minner oss om at livet i denne verden er forgjengelig, og at det sanne livet er i det hinsidige. Derfor bør mennesket ikke klamre seg til det jordiske, men bruke sitt liv til det som gagner det i evigheten.
• Verset oppfordrer til ettertanke og refleksjon over Allahs skaperverk, for den som tenker dypt, vil finne utallige tegn på Skaperens storhet og nåde.
• Det lærer oss å være takknemlige for Allahs gaver, som vann og jord, og å bruke dem på en måte som behager Ham, uten å ødelegge eller misbruke dem.