Sure An-Nisa — Vers 62

Forklaring av enkeltord:

• مُصِيبَةٌ – en ulykke eller en straff som rammer.
• بِمَا قَدَّمَتْ أَيْدِيهِمْ – på grunn av det de selv har gjort av synder og ugjerninger.
• يَحْلِفُونَ بِاللَّهِ – de sverger ved Allah.
• إِحْسَانًا – å gjøre det gode og rette opp mellom mennesker.
• تَوْفِيقًا – å skape enighet og forsoning mellom to parter.

Tolkning av verset:

Dette verset stiller et advarende spørsmål til hyklerne: Hvordan vil deres tilstand være når en ulykke rammer dem som en direkte følge av deres egne handlinger – nemlig at de avviste profetens (fred være med ham) dom og heller søkte til andre for å få avgjort sine tvister? Når denne straffen så rammer dem, kommer de til deg, O profet, og sverger ved Allah at de ikke hadde noen ond hensikt, og at de kun ønsket å gjøre det gode og skape forsoning mellom de stridende partene. De påstår at de ikke mente å motsette seg din dom, men sannheten er at de lyver. Det som virkelig er godt og riktig, er å underkaste seg Allahs lov og Hans profets avgjørelse, ikke å søke andre dommere. Deres unnskyldninger er tomme, og deres handlinger viser deres hykleri.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Synd og ulydighet fører ofte til ubehagelige konsekvenser i denne verden, som en form for oppdragelse og påminnelse fra Allah.
2. Hykleri avsløres gjennom handlinger, ikke bare gjennom ord og sverging.
3. En sann muslim må alltid søke Allahs lov og profetens dom i alle tvister, og ikke la seg lede av personlige ønsker eller andre dommere.
4. Oppriktighet i unnskyldning krever at man faktisk endrer atferd, ikke bare kommer med vakre ord og eder.
5. Allah kjenner skjulte hensikter, og intet menneske kan skjule sine sanne intensjoner for Ham. Dette oppfordrer oss til å være ærlige og rene i våre intensjoner.