Sure Al-Qiyama — Vers 2

Ord og uttrykk som trenger forklaring:

• النَّفْسِ اللَّوَّامَةِ: Den sjelen som stadig klandrer og bebreider seg selv – den troende sjelen som angrer på synd og bebreider seg selv for å ha forsømt det gode.

Tolkning av verset:

Allah sverger ved oppstandelsens dag og ved den sjelen som stadig bebreider seg selv – den troende, gudfryktige sjelen som alltid klandrer sin eier for å ha forsømt lydighet mot Allah og for å ha begått handlinger som vekker Guds mishag. Denne sjelen fortsetter å bebreide seg selv i denne verden, selv om den anstrenger seg for å gjøre godt. Ved disse to store tingene sverger Allah at menneskene skal gjenoppstå for regnskap og gjengjeldelse. Så stiller Allah et spørsmål som uttrykker forundring: Tror dette vantro mennesket at Vi ikke skal være i stand til å samle hans ben etter at de har blitt spredt? Jo, Vi skal samle dem, og Vi er i stand til å gjenskape fingertuppene hans i fullkommen form, slik de var før døden.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Allahs ed over skapningene viser hvor viktig og stort dette emnet er – nemlig oppstandelsen og regnskapets dag.
2. Den selvklandrende sjelen er et tegn på tro og oppriktighet – den som stadig vurderer sine handlinger og angrer på sine feil, er på rett vei.
3. Verset oppmuntrer den troende til å være selvkritisk og ikke være fornøyd med mindre enn det beste, for dette fører til stadig forbedring og nærhet til Allah.
4. Allahs makt er fullkommen – Han som skapte mennesket første gang, er i stand til å gjenskape det, selv de minste detaljer som fingertupper.
5. Verset vekker håp hos den som angrer og bebreider seg selv – for denne sjelen er elsket av Allah, og den vil finne nåde og tilgivelse hos Ham.