Sure Ya-Sin — Vers 47

Forklaring av vanskelige ord:

• Anfiqū: Bruk av det dere eier, gi til de trengende.
• Razaqakum Allāh: Det Allah har gitt dere av rikdom og goder.
• Ḍalāl mubīn: En tydelig og åpenbar villfarelse, langt borte fra sannheten.

Tolkning av verset:

Når de vantro blir bedt om å gi av det Allah har forsørget dem med – til de fattige og trengende – svarer de hånlig til de troende: «Skal vi mate dem som Allah selv, om Han ville, kunne ha forsørget?» De hevder at siden Allah ikke har gitt disse menneskene mat, så er det Hans vilje, og de trenger ikke å gripe inn. Dette er imidlertid ikke et uttrykk for ekte tro på Allahs vilje, men snarere en bortforklaring og en spottende holdning. De fortsetter med å si til de troende: «Dere er bare i en klar villfarelse» – fordi de troende oppfordrer dem til å gi av det de har. De mener at de troendes oppfordring er meningsløs og i strid med Allahs forutbestemmelse. I virkeligheten er dette et tomt argument, for Allah har pålagt menneskene å hjelpe hverandre, og fattigdom er en prøvelse som skal avhjelpes gjennom menneskelig innsats og medmenneskelighet.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Verset viser hvor langt de vantro kan gå i å vri på sannheten for å unnslippe sine moralske og religiøse plikter. De bruker skjebnetro som et påskudd for å unngå å hjelpe andre.
• Det lærer oss at ekte tro ikke bare er ord, men handling – og at å hjelpe de trengende er en sentral del av islamsk praksis.
• Verset advarer oss mot å etterligne denne holdningen, og minner oss om at Allah har gitt oss rikdom som en tillit, og at vi skal bruke den til det gode.
• Det viser også at de troende skal fortsette å oppfordre til godhet, selv når de møter hån og motstand, for sannheten er tydelig og vil til slutt seire.