Sure Ad-Dukhan — Vers 29

Ord som trenger forklaring:

• "Bakat" (بكت): gråt, i betydningen sorg og savn.
• "Al-Sama' wal-Ard" (السماء والأرض): himmelen og jorden.
• "Muntharin" (منظرين): utsatt, gitt utsettelse eller frist.

Tolkning av verset:

Da Farao og hans folk ble druknet i havet, gråt verken himmelen eller jorden over dem. Dette er et uttrykk for at de var fullstendig foraktet og uten noen betydning i skaperverkets øyne. For når en troende tjener dør, sørger himmelen og jorden over hans tap, men for disse syndige og arrogante menneskene var det ingen sorg – de var ikke engang verdige til at skaperverket skulle savne dem. Videre ble de ikke gitt noen utsettelse eller frist etter at straffen var bestemt. De fikk ikke tid til å angre eller vende tilbake, men ble rammet av Guds straff umiddelbart og uten nåde. Dette viser at deres skjebne var beseglet på grunn av deres stahet og fornektelse av sannheten.

Lærdommer og visdom:

Dette verset lærer oss at ens posisjon hos Gud ikke måles ved makt eller rikdom, men ved tro og rettskaffenhet. Farao hadde all verdens makt, men da han døde, var han så ubetydelig at selv himmel og jord ikke gråt over ham. Dette minner oss om å ydmyke oss for Gud og ikke la stolthet og arroganse ødelegge oss. Det viser også at Guds straff kan komme plutselig og uten forvarsel, derfor må vi alltid være i en tilstand av anger og lydighet mot Ham. For den troende som lever rettferdig, vil selv skaperverket sørge over hans bortgang, og han vil bli hedret i livet etter døden.