Sure At-Tawba — Vers 98

Forklaring av enkeltord:

• Al-A'rāb: Beduiner som bor i ørkenen, utenfor byene.
• Maghram: Tap, skade eller utgift som man ikke forventer å få igjen for.
• Yatarabbasu: De venter og håper på.
• Ad-Dawā'ir: Ulykker, katastrofer og skiftende skjebner som rammer mennesker.
• Dā'irat as-Saw': Ulykke, straff og det onde som vender tilbake til dem selv.

Tolkning av verset:

Blant ørkenens beduiner finnes det en gruppe hyklere som anser det de gir i Guds vei som et rent tap og en byrde. De gir ikke for å oppnå Guds belønning eller for å unngå Hans straff, men de gir av og til motvillig, enten av frykt eller for å vise seg fram for andre. De venter og håper på at ulykker og katastrofer skal ramme dere, troende, slik at dere blir svekket og deres fiender får overtaket. Men Guds dom er at det onde og ulykkene skal ramme dem selv, ikke dere. De vil ikke oppleve noe annet enn sorg og skuffelse over islams seier og styrke. Gud hører alt de sier med sine tunger, og Han kjenner fullt ut til de onde hensiktene de skjuler i sine hjerter. Ingenting av deres planer eller ord er skjult for Ham.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Oppriktighet i å gi og ofre for Guds sak er en av de viktigste egenskapene til en troende, og den som gir uten å forvente belønning fra Gud, går glipp av stor godhet.
• Hyklerne og de svake i troen ser på utgifter i Guds vei som tap, mens de troende ser på dem som en investering som gir rikelig avkastning i dette livet og det neste.
• Den som ønsker det onde for de troende, vil selv bli rammet av det onde, for Guds hjelp og beskyttelse følger alltid de rettferdige.
• Verset lærer oss at Gud er allhørende og allvitende, og at ingen handling eller hensikt er skjult for Ham. Dette fyller den troende med frykt for å mishage Ham og med håp om at Gud vil belønne det gode de gjør.