Sure Al-'Ankabut — Vers 61

Forklaring av viktige ord og uttrykk:

• "Sakhkhara" (سَخَّرَ): Å gjøre noe tjenlig og nyttig for menneskene, og å underlegge det en bestemt orden og lovmessighet.
• "Fa-annā yu'fakūn" (فَأَنَّىٰ يُؤْفَكُونَ): Hvordan kan de vende seg bort fra sannheten? "Yu'fakūn" betyr å bli snudd bort fra noe, altså å bli forledet bort fra riktig vei.

Tolkning av verset:

Om du, Muhammed, spør disse avgudsdyrkerne: "Hvem har skapt himlene og jorden, og hvem har underlagt solen og månen slik at de følger et presist system – solen lyser om dagen og månen om natten, og begge beveger seg i sine baner?" – så vil de uten tvil svare: "Allah har skapt dem." Dette er fordi deres sunne fornuft og medfødte natur (fitrah) bekrefter at alle skapte ting må ha en skaper, og at denne skaperen er Allah alene.

Men til tross for denne erkjennelsen, hvordan kan de da bli forledet bort fra å tilbe Allah alene? Hvordan kan de vende seg bort fra sannheten og tilbe andre guder som verken kan skape eller gjøre nytte eller skade? Dette er et underlig og selvmotsigende forhold – de innrømmer at Allah er skaperen av alt, men likevel tilber de andre ved siden av Ham. Spørsmålet i verset er ment som en irettesettelse og bebreidelse mot deres holdning, og det uttrykker forbauselse over deres logiske brist.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Erkjennelsen av at Allah er skaperen av himlene og jorden er dypt forankret i menneskets natur, og selv de som avviker fra sannheten, innrømmer dette når de blir spurt.
2. Denne verset viser at troen på Allah som skaper ikke er nok i seg selv – man må også tilbe Ham alene og følge Hans budskap. Å anerkjenne Allahs skaperkraft uten å adlyde Ham er ikke tilstrekkelig for frelse.
3. Verset oppfordrer oss til å betrakte naturen rundt oss – solen, månen, himlene og jorden – som tegn på Allahs storhet og makt, noe som styrker vår tro og takknemlighet.
4. Det advarer mot selvmotsigelser i troen: En person som innrømmer at Allah er skaperen, bør også underkaste seg Ham alene i tilbedelse og lydighet.
5. Verset trøster profeten og de troende ved å vise at motstandernes argumenter er svake og selvmotsigende, og at sannheten til slutt vil seire.