Sure Al-Imran — Vers 129

Ord og uttrykk som trenger forklaring:

• يَغْفِرُ – tilgir, å dekke over synder og unnskylde dem.
• يُعَذِّبُ – straffer, å påføre noen lidelse som følge av deres handlinger.
• غَفُورٌ – Den Ettersomme, Den som tilgir i rikt mål.
• رَّحِيمٌ – Den Barmhjertige, Den som viser nåde og omsorg.

Tolkning av verset:

Alt som finnes i himlene og på jorden tilhører Allah alene – både skapelsen og styringen av dem er i Hans hånd. Han tilgir den Han vil av Sine tjenere, av Sin nåde og barmhjertighet, og Han straffer den Han vil, med Sin rettferdighet og visdom. Ingen kan motsette seg Hans avgjørelse, og ingen kan stille spørsmål ved Hans dom. Allah er Den Ettersomme overfor Sine tjeneres synder, og Den Barmhjertige mot dem – særlig overfor dem som vender seg til Ham i oppriktig anger og omvendelse. Dette verset kom som en formaning til de troende om ikke å forhaste seg med å be forbannelser over de vantro, for profetens bønn er besvart, og Allah vet at noen av dem senere vil omfavne islam.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Allahs herredømme er absolutt og altomfattende; ingenting i universet er utenfor Hans kontroll.
• Tilgivelse og straff er utelukkende Allahs rett, og ingen har makt til å gi eller nekte dette.
• Allahs barmhjertighet er større enn Hans vrede, og Hans tilgivelse omfatter den som angrer.
• De troende bør ikke ønske det onde for andre, for Allahs kunnskap om fremtiden er større enn vår – den som i dag er fiende, kan i morgen bli en troende bror.
• Verset lærer oss ydmykhet og underkastelse overfor Allahs vilje, og at vi alltid bør håpe på Hans nåde og frykte Hans rettferdige straff.