Sure Al-Imran — Vers 197

Ord som trenger forklaring:

• Matāʿ (مَتَاع): Noe man nyter godt av, en kortvarig glede eller nytelse.
• Maʾwā (مَأْوَى): Tilholdssted, oppholdssted, det stedet man vender tilbake til.
• Mihād (مِهَاد): Seng, leie, hvilested eller underlag.

Tolkning av verset:

All den nytelsen og de gledene som de vantro opplever i denne verdenen, er kun en kortvarig og begrenset nytelse. Den er som en liten og flyktig forsyning som snart tar slutt, uansett hvor mye de måtte glede seg over den i sitt liv. Deretter, etter denne korte perioden, vil deres endelige skjebne og tilholdssted på dommens dag være helvete. For et forferdelig hvilested og en fryktelig seng er denne ilden som de skal hvile i! Dette verset viser at all verdens gleder og rikdommer som de vantro måtte oppnå, ikke er noe å misunne, for de er bare midlertidige og vil bli etterfulgt av en evig straff.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Denne verdenen er forgjengelig og kortvarig, og dens gleder er begrenset, uansett hvor store de måtte virke.
• Den sanne og varige belønningen er i det hinsidige, og derfor bør man ikke la seg lure av de flyktige gledene i denne verdenen.
• Verset oppfordrer den troende til å ha et lengre perspektiv og prioritere det evige livet fremfor de midlertidige gledene her på jorden.
• Det minner oss om at ingen synd eller overtredelse er verdt å risikere helvetes straff for, uansett hvor mye man måtte få av denne verdens goder.
• Verset trøster de troende som kanskje føler at de går glipp av noe, ved å vise at det de eventuelt går glipp av, er ubetydelig sammenlignet med det som venter dem av evig lykke.