Sure Fussilat — Vers 24

Forklaring av enkeltord:

• مَثْوًى: oppholdssted, bolig.
• يَسْتَعْتِبُوا: ber om å få vende tilbake (til jorden) eller ber om Guds velvilje og tilgivelse.
• الْمُعْتَبِينَ: de som blir bønnhørt, de som får sin anmodning innvilget.

Tolkning av verset:

Om de vantro, som på dommens dag har fått sine egne ører, øyne og huder til å vitne mot dem, viser tålmodighet overfor straffen, så er likevel ilden deres endelige oppholdssted og bolig – de har ingen annen utvei. Og om de ber om å få vende tilbake til jordelivet for å gjøre opp for seg med gode gjerninger, eller ber om at straffen skal lettes og at Gud skal bli tilfreds med dem, så vil de ikke bli bønnhørt. Deres bønn vil ikke bli innvilget, ingen unnskyldning vil bli akseptert fra dem, og de vil aldri oppnå Guds velbehag eller få adgang til Paradiset. Dette er en endelig og ufravikelig avgjørelse fra Den Allmektige.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Verset viser alvoret i å avvise sannheten og konsekvensene av vantro, noe som oppfordrer den troende til å være standhaftig i troen og alltid søke Guds tilgivelse i dette livet, før det er for sent.
• Det minner oss om at Guds rettferdighet er fullkommen, og at ingen kan unnslippe konsekvensene av sine handlinger – selv ikke ved å be om en ny sjanse etter døden.
• Det understreker viktigheten av å utnytte livet på jorden til å gjøre gode gjerninger og søke Guds nåde, fordi muligheten til å angre og forbedre seg er begrenset til dette livet.
• Verset gir også en sterk advarsel til dem som følger sine egne lyster og fornekter sannheten, og viser at ingen forbønn eller bønn vil hjelpe dem på dommens dag hvis de ikke har trodd og handlet rett i verden.