Sure Al-Fath — Vers 12

Ord- og uttrykksforklaringer:

• بُورًا: betyr ødelagte, fortapte mennesker uten godhet i seg.
• ظَنَّ السَّوْءِ: den onde antagelsen, det vil si å tro det verste om Gud og Hans sendebud.

Tolkning av verset:

Sannheten er ikke slik dere unnskyldte dere med, at dere var opptatt med å ta vare på deres eiendeler og familier. Nei, den egentlige grunnen til at dere ble værende igjen og ikke dro ut med Guds sendebud, var at dere trodde at sendebudet og de troende ville bli utslettet av fienden og aldri vende tilbake til sine familier igjen. Satan pyntet på denne tanken i deres hjerter, slik at den virket tiltalende for dere. Dere antok også en ond antagelse om Gud – at Han ikke ville hjelpe Sin profet og de troende mot deres fiender. Dere var et ødelagt folk, uten noe godt i dere, fordi dere hadde så dårlige tanker om Gud og valgte å bli værende igjen i stedet for å følge Hans sendebud.

Lærdommer og visdom fra verset:

Dette verset lærer oss at en muslim må ha gode tanker om Gud og aldri tvile på Hans hjelp og støtte til Sine troende tjenere. Å ha onde antagelser om Gud er en alvorlig synd som ødelegger troen. Verset advarer også mot at Satan kan få oss til å rettferdiggjøre våre feil og mangler, slik at vi tror vi handler riktig når vi egentlig svikter våre plikter. Det minner oss om at unnskyldninger ikke hjelper oss for Gud, og at sann tro krever handling og oppofrelse, ikke bare ord. Til slutt viser verset at Guds hjelp alltid kommer til dem som tror oppriktig og handler i samsvar med sin tro – og at ingen bør tvile på dette, uansett hvor vanskelige omstendighetene måtte se ut.