Sure Taha — Vers 96

Forklaring av vanskelige ord:

• بَصُرْتُ – jeg så / jeg fikk kunnskap om.
• قَبَضْتُ – jeg tok / jeg grep.
• قَبْضَةً – en håndfull.
• أَثَرِ الرَّسُولِ – sporet etter sendebudet (Jibril, fred være med ham).
• فَنَبَذْتُهَا – så kastet jeg den.
• سَوَّلَتْ – pyntet på / gjorde tiltalende.

Tolkning av verset:

Da Musa (Moses), fred være med ham, konfronterte samaritanen med det han hadde gjort, svarte han: «Jeg så det de ikke så» – det vil si at han hadde sett engelen Jibril (Gabriel), fred være med ham, da han kom ridende på sin hest under havets åpning og faraos drukning. Han tok da en håndfull jord fra sporet etter hestens hov, og kastet denne jorden på smykkene som var smeltet og støpt til en kalv. Ved Guds makt ble kalven til en skikkelse med en lyd (brøl). Han innrømmet at dette var en handling han selv hadde valgt, og at hans egen sjel hadde fått ham til å se dette som noe tiltalende og pyntet på det for ham – selv om det i virkeligheten var en stor synd og villfarelse.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Faren ved å følge egne innfall: Verset viser hvordan menneskets sjel kan få en til å rettferdiggjøre selv de største feil og synder, dersom man ikke søker Guds veiledning og beskytter seg mot dårlige påfunn.
2. Sannheten kommer alltid frem: Selv om samaritanen prøvde å skjule eller bortforklare sin handling, ble sannheten avslørt og han måtte stå til ansvar. Dette minner oss om at Gud alltid ser alt, og at ingen handling forblir skjult.
3. Betydningen av å være våken for Guds tegn: Samaritanen hadde sett noe av Guds kraft, men brukte denne kunnskapen på feil måte. Dette lærer oss at kunnskap uten oppriktighet og lydighet mot Gud kan føre til villfarelse.
4. Å søke tilgivelse og vende tilbake til Gud: Historien oppfordrer den troende til å være ydmyk, innrømme sine feil og søke Guds tilgivelse, fremfor å forsvare synden eller la egoet styre.