Sure Al-Anbiya — Vers 102

Forklaring av vanskelige ord:

• Ḥasīs: Den svake, dempede lyden av ildens flammer og brenning.
• Ishtahat: Det som sjelen lengter etter og ønsker seg.
• Khālidūn: De som forblir evig, uten opphør.

Tolkning av verset:

De troende som er beskrevet i de foregående versene, vil ikke høre den svake lyden av helvetes flammer og brenning – verken dens brøl eller knitring – fordi de er trygt plassert i paradisets høye boliger, langt borte fra all frykt og redsel. De vil være i en tilstand av fullkommen lykke, omgitt av alt det deres sjeler begjærer og øynene frydes ved, av paradisets uendelige goder og gleder. De skal oppholde seg der for alltid, i evig varighet, uten avbrudd eller slutt. Deres nytelse vil aldri ta slutt, og deres lykke vil aldri bli forstyrret av noe vondt eller ubehagelig.

Lærdommer og innsikter fra verset:

• Dette verset gir de troende et stort håp og en gledelig nyhet om at Gud vil skåne dem for selv den minste lyd av helvetes redsler, og at de vil få fullkommen fred og trygghet.
• Det viser Guds store nåde og barmhjertighet mot sine troende tjenere, ved at Han ikke bare beskytter dem mot straff, men også gir dem alt de ønsker seg i paradiset.
• Verset inspirerer til å strebe etter paradiset gjennom tro og gode handlinger, og minner om at den evige lykken er verdig all innsats i dette livet.
• Det understreker at paradisets gleder er skreddersydd etter den enkeltes ønsker og lengsler, noe som gjør belønningen personlig og fullkommen.