Sure Al-Furqan — Vers 50

Ord og uttrykk i verset:

• «صَرَّفْنَاهُ»: Vi har vekslet og fordelt det – det vil si regnet – mellom folkene og landene, i ulike tider og steder.
• «لِيَذَّكَّرُوا»: For at de skal minnes og tenke over Guds nåde og kraft.
• «فَأَبَىٰ»: Men de nektet og avviste.
• «كُفُورًا»: Benektelse og utakknemlighet, det vil si å tilskrive regnet til noe annet enn Gud.

Tolkning av verset:

I dette verset forteller Gud oss at Han har fordelt regnet mellom menneskene – Han lar det falle på noen land og områder, mens andre blir rammet av tørke. Dette gjør Han for at folk skal minnes Ham, erkjenne Hans nåde og vende tilbake til Ham i takknemlighet. De som mottar regn, burde takke Gud for Hans gaver, og de som blir fratatt det, burde angre og søke Guds barmhjertighet. Men de fleste menneskene avviser dette og nekter å anerkjenne Guds gave – de sier for eksempel: «Vi fikk regn på grunn av denne eller hin stjerne», og tilskriver dermed velsignelsen til noe annet enn Gud. Verset viser også at Gud har variert og tydeliggjort bevisene og argumentene i Koranen for at folk skal la seg formane, men de fleste velger likevel å fornekte sannheten.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Verset lærer oss å være takknemlige overfor Gud for alle Hans velsignelser, og å anerkjenne at all godhet kommer fra Ham alene.
• Det advarer oss mot å tilskrive Guds gaver til andre enn Ham, som for eksempel naturfenomener eller tilfeldigheter, for dette er en form for utakknemlighet.
• Verset viser Guds visdom i å variere forholdene mellom mennesker – rikdom og fattigdom, regn og tørke – for å vekke ettertanke og minne oss om Hans makt.
• Det minner oss om at de fleste mennesker ofte vender seg bort fra sannheten, men at vi som troende må strebe etter å være blant dem som husker og takker Gud i alle situasjoner.
• Verset oppfordrer oss til å reflektere over naturens fenomener som tegn på Guds eksistens og omsorg, og til å bruke disse tegnene til å styrke vår tro.