Sure Al-Imran — Vers 117

Ord og uttrykk som trenger forklaring:

• «ṣirr»: En iskald, ødeleggende vind med sterk kulde.
• «ḥarth»: Jordbruksavling eller åker som er plantet og dyrket.
• «ẓalamū anfusahum»: De gjorde urett mot seg selv gjennom vantro og synd.

Tolkning av verset:

Lignelsen på det de vantro gir bort i denne verdslige tilværelsen – enten det er for å bekjempe sannheten eller for å oppnå anerkjennelse og gode gjerninger – er som en iskald og ødeleggende vind som treffer åkeren til et folk som har gjort urett mot seg selv. Denne vinden ødelegger hele avlingen og etterlater ingenting, selv om folket hadde håpet på rik høst og stort utbytte. På samme måte blir de vantros handlinger og utgifter til intet, og de vil ikke finne noen belønning for dem i det hinsidige. Allah gjør dem ingen urett ved å la deres gjerninger bli uten verdi, men det er de selv som har påført seg urett gjennom sin vantro, sin ulydighet og sin avvisning av sannheten.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Troen er grunnlaget for at gode gjerninger blir akseptert; uten tro er selv de beste handlinger uten verdi i det hinsidige.
• Allah er rettferdig mot alle sine skapninger, og Han straffer ingen uten grunn – det er menneskets egne valg som avgjør skjebnen.
• Verset oppfordrer den troende til å verdsette troens gave og bruke livet og ressursene sine på en måte som gir varig nytte, ikke forgjengelighet.
• Det minner oss om at handlinger som bygger på oppriktighet og tro, er som en trygg investering, mens handlinger uten tro er som en åker som ødelegges av en iskald vind – de gir ingen frukt.