Sure At-Tawba — Vers 109

Forklaring av vanskelige ord i verset:

• أَسَّسَ بُنْيَانَهُ: la grunnmuren for byggverket sitt.
• تَقْوَى: gudsfrykt og ærefrykt for Allah, ved å følge Hans påbud og unngå Hans forbud.
• رِضْوَانٍ: Allahs velbehag og tilfredshet.
• شَفَا جُرُفٍ هَارٍ: kanten av en skråning eller et stup som er i ferd med å rase sammen og kollapse.
• فَانْهَارَ بِهِ: så kollapset det og falt sammen med ham.

Tolkning av verset:

Dette verset stiller et retorisk spørsmål som sammenligner to typer mennesker og deres gjerninger: Kan den som bygger sitt livsgrunnlag og sine handlinger på gudsfrykt og søken etter Allahs velbehag, ved å adlyde Hans befalinger og avstå fra det Han har forbudt, sammenlignes med den som bygger sitt grunnlag på kanten av et skrøpelig stup som er i ferd med å rase sammen? Den første har et solid og trygt fundament som ikke frykter sammenbrudd, mens den andre – som bygde moskeen for skade, vantro og splittelse blant de troende – ligner en som bygger på et ustabilt underlag. Dette byggverket vil til slutt kollapse og trekke ham med seg ned i helvetes ild. Allah leder ikke de urettferdige som overskrider Hans grenser og fortsetter i sin ondskap og hykleri, til det som er deres frelse og lykke.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Sammenligningen mellom det gode og det onde fundamentet viser at intensjonen og grunnlaget for ens handlinger er avgjørende for deres verdi og konsekvens.
• Verset oppfordrer den troende til å bygge sitt liv og sine prosjekter på gudsfrykt og oppriktighet, ikke på ondskap, splittelse og hykleri.
• Det advarer sterkt mot handlinger som sårer fellesskapet og skaper splid blant muslimer, og viser at slike handlinger fører til ødeleggelse både i denne verden og i det hinsidige.
• Verset bekrefter at Allahs rettledning er en nåde som gis til dem som søker sannheten og handler rettferdig, mens de som vedvarer i undertrykkelse og urett, fratar seg selv denne rettledningen.