Sure At-Tawba — Vers 114

Forklaring av enkeltord i verset:

• استغفار: Å be om tilgivelse fra Allah for noen.
• موعدة: Et løfte.
• تبيّن: Det ble klart og tydelig.
• تبرأ: Han tok avstand fra, frigjorde seg fra.
• أوّاه: En som er svært ydmyk og mye bedende til Allah, med et inderlig og gråtende hjerte.
• حليم: Mild, tålmodig og tilgivende, en som ikke handler i hastverk.

Tolkning av verset:

Abrahams (fred være med ham) bønn om tilgivelse for sin far, som var en avgudsdyrker, var ikke basert på noe annet enn et løfte han hadde gitt ham. Abraham hadde nemlig lovet sin far: «Jeg vil be min Herre om tilgivelse for deg» – i håp om at faren skulle la seg formane og omvende seg til troen. Men da det ble klart for Abraham – gjennom åpenbaring fra Allah – at faren var en fiende av Allah, og at han ville dø som vantro uten at formaningen hadde noen nytte, da tok han avstand fra ham og sluttet å be for ham. Dette var en personlig vurdering fra Abrahams side, og ikke en handling som motsa Allahs befaling. Abraham var en mann med et mykt og ydmykt hjerte, som ofte vendte seg til Allah i bønn og gråt, og han var en mild og tålmodig mann som tilga sitt folks feil og overtredelser.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Bønn for en vantro er ikke tillatt, og man skal ikke be om tilgivelse for dem, selv om de er ens nærmeste slektninger.
• Man skal følge Allahs lover og retningslinjer, og ikke la følelser eller slektskap gå foran Guds klare befalinger.
• Å ta avstand fra det som Allah har forbudt – som vantro og synd – er en del av troen, selv om det gjelder ens egen far.
• Verset viser oss hvor høyt Allah verdsetter ydmykhet, inderlig bønn og mildhet i væremåten, og at disse egenskapene er blant de beste karaktertrekkene en troende kan ha.
• Det lærer oss at håp og bønn for andres veiledning er godt, men at man må stoppe når sannheten blir klar, og ikke fortsette i noe som Allah ikke liker.