Sure Ghafir — Vers 42

Ord og uttrykk i verset:

• تَدْعُونَنِي: Dere kaller meg / dere inviterer meg.
• لِأَكْفُرَ بِاللَّهِ: Til at jeg skal være utakknemlig og fornekte Allah.
• أُشْرِكَ بِهِ: Å sette medparter (shirk) sammen med Ham i tilbedelsen.
• مَا لَيْسَ لِي بِهِ عِلْمٌ: Noe jeg ikke har kunnskap om – altså noe jeg ikke vet er verdig til tilbedelse.
• الْعَزِيزِ: Den Allmektige, den som ingen kan overvinne.
• الْغَفَّارِ: Den som tilgir i rikt monn, den som stadig tilgir.

Tolkning av verset:

Den troende mannen fra Faraos folk sier til sitt folk: Dere kaller meg til å fornekte Allah og til å tilbe andre sammen med Ham – noe jeg ikke har noen kunnskap om at er riktig eller verdig til tilbedelse. Dette er den største og mest avskyelige synden. Samtidig kaller jeg dere til troen på Allah, den Allmektige som ingen kan beseire, og som er den som tilgir sine tjeneres synder når de vender tilbake til Ham i oppriktig bot. Han er mektig i sin straff mot dem som fornekter Ham, men samtidig rik på tilgivelse for dem som angrer.

Lærdommer og visdom fra verset:

• En sann troende må stå fast på sannheten, selv om han er alene mot hele sitt folk.
• Å kalle andre til Allah og til monoteisme (tawhid) er en av de beste handlingene, selv når man blir møtt med motstand.
• Shirk (å sette medparter med Allah) er den største synden, og en troende må aldri bøye seg for press om å begå den.
• Allah kombinerer i sitt vesen både makt (al-ʿAziz) og tilgivelse (al-Ghaffar) – dette gir håp for den som angrer og frykt for den som fortsetter i synd.
• Dialogen mellom sannhet og løgn er tydelig: sannheten kaller til Allahs vei, mens løgnen kaller til uvitenhet og overtredelse.