Sure Yunus — Vers 97

Ord og uttrykk i verset:

• آيَةٍ: tegn, under eller bevis – enten av religiøs art (som skriftens vers) eller av skapelsens art (som naturfenomener).
• الْعَذَابَ الْأَلِيمَ: den smertelige straffen – den som er ekstremt plagsom og smertefull.

Tolkning av verset:

Selv om alle slags tegn og bevis skulle komme til disse vantro – enten det er åpenbarte vers, formaninger eller naturlige under – ville de likevel ikke tro. De forblir i sin fornektelse helt til de med egne øyne ser den smertelige straffen. Men når straffen først er sett og opplevd, da vil de tro – men da er troen deres uten nytte, for den kommer etter at dommen er falt og muligheten for anger er over. Dette viser at deres krav om flere tegn ikke skyldes et oppriktig søk etter sannheten, men snarere stahet og hovmod, for selv om alle verdens tegn kom, ville de ikke overbevises før straffen er uunngåelig.

Lærdommer og innsikter fra verset:

• Troen må komme av overbevisning og hjerte, ikke av tvang eller frykt for straff. Å tro først når straffen sees, er ikke ekte tro og blir ikke akseptert.
• Mennesket bør ikke utsette å følge sannheten, for når døden eller straffen kommer, er angeren og troen uten verdi.
• Verset advarer mot stahet og arroganse overfor Guds tegn, og oppfordrer til ydmykhet og ettertanke mens muligheten fortsatt er der.
• Guds nåde er stor: Han sender tegn og formaninger for å lede mennesker før straffen, slik at ingen skal ha unnskyldning. Dette viser Hans barmhjertighet og rettferdighet.