Sure An-Nahl — Vers 62

Forklaring av enkeltord:

• مَا يَكْرَهُونَ: Det de avskyr og misliker, nemlig døtre.
• الْحُسْنَى: Det gode og vakre resultatet, eller den gode skjebnen.
• لَا جَرَمَ: Sannelig, uten tvil, eller det er en realitet.
• مُفْرَطُونَ: De som er forlatt, glemt, eller kastet frem i ilden.

Tolkning av verset:

Dette verset avslører en av de verste sidene ved de vantro araberne før islam. De tilskrev Gud det de selv avskydde, nemlig døtre, og de mente at englene var Guds døtre – samtidig som de selv foraktet døtre så mye at de begravde dem levende. De ga også Gud partnere i tilbedelsen og ga Ham det dårligste av sin eiendom, mens de med sine egne tunger løy og hevdet at de ville få den beste skjebnen og den vakreste belønningen hos Gud, spesielt om de ble gjenoppreist etter døden. Dette er en selvmotsigelse: Hvordan kan de som tillegger Gud det de selv hater, forvente det gode? Sannheten er at de vil få helvete, og de vil bli forlatt og glemt der, uten å slippe ut – et resultat som passer deres løgner og ondskap.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Verset lærer oss at troen på Gud må være ren og fri fra enhver form for tilskrivelse av egenskaper eller handlinger som ikke passer Hans majestet. Vi må alltid tenke høyt om Gud og aldri tillegge Ham noe vi selv ville mislike.
2. Det advarer oss mot å lyve om vår tro eller vår skjebne. Den som lyver om Gud og Hans religion, vil møte konsekvensene i det hinsidige.
3. Verset viser islams respekt for kvinner og jenter, i motsetning til den før-islamske kulturen som foraktet dem. Islam kom for å ære kvinnen og gi henne hennes fulle rettigheter.
4. Det minner oss om at den som forventer det gode, må gjøre det gode. Tomme påstander uten handling og tro er verdiløse hos Gud.
5. Verset styrker håpet hos de troende om at Gud er rettferdig, og at ingen ond handling forblir ustraffet, akkurat som ingen god handling forblir uten belønning.