Sure Al-Hajj — Vers 71

Forklaring av vanskelige ord:

• Sultān: Bevis, argument eller autoritet som støtter en sak.
• ʿIlm: Kunnskap, viten.
• Ẓālimīn: De urettferdige, her: de som begår shirk (avgudsdyrkelse) ved å tilbe andre enn Allah.
• Naṣīr: Hjelper, beskytter som kan redde noen fra straff.

Tolkning av verset:

Dette verset beskriver hvordan de vantro (spesielt Quraysh-stammen) fortsetter med sin avgudsdyrkelse, til tross for at det ikke finnes noe grunnlag for den. De tilber andre enn Allah – skapninger eller avguder – uten at Allah har sendt ned noe bevis eller åpenbart noen autoritet som tillater slik tilbedelse. De har heller ingen reell kunnskap om at disse gudene fortjener tilbedelse; deres handlinger er basert på ren uvitenhet og blind etterfølgelse av forfedrenes skikker, ikke på sannhet eller innsikt. De har ikke engang et svakt argument for sin praksis – verken fra åpenbaringen eller fra fornuften. Når dommens dag kommer, vil disse urettferdige som har begått shirk, ikke finne noen hjelper eller beskytter som kan redde dem fra Allahs straff. Ingen vil kunne forsvare dem eller avverge den lidelsen de har fortjent.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Tro og tilbedelse må bygge på kunnskap og bevis, ikke på blind tradisjon eller arv fra forfedre. Dette lærer oss å søke sannheten gjennom refleksjon og å følge det som er bekreftet av Allahs åpenbaring og sunn fornuft.
• Allah er rettferdig; Han straffer ikke noen uten at de har fått klare beviser. Derfor er det en nåde at Han har sendt ned bøker og budbringere for å veilede menneskeheten.
• Verset gir håp til de troende: De som følger sannheten med kunnskap og oppriktighet, vil ha Allah som sin beskytter og hjelper, i motsetning til de urettferdige som står alene på dommens dag.
• Det advarer mot å følge skikker og tradisjoner som strider mot Allahs veiledning, og oppfordrer til å frigjøre seg fra uvitenhet ved å søke læring og forståelse av religionen.
• Islams renhet: Tilbedelse er kun for Allah alene, og dette verset bekrefter viktigheten av tawḥīd (monoteisme) som grunnlaget for all handling og tro.