Sure Al-Anbiya — Vers 97

Ord og uttrykk i verset:

• الْوَعْدُ الْحَقُّ: Løftet som er sant og uunngåelig, det vil si dommens dag.
• شَاخِصَةٌ: Øyne som er vidt åpne, med løftede øyelokk, uten å blunke, på grunn av stor redsel og frykt.
• يَا وَيْلَنَا: Et uttrykk for fortvilelse og anger, som betyr: "Ve oss!" eller "Ulykke for oss!"
• غَفْلَةٍ: Uoppmerksomhet og uvitenhet om alvoret i det som skulle komme.

Tolkning av verset:

Når løftet om dommens dag nærmer seg, og dens redsler og prøvelser blir tydelige, vil de vantro få øynene til å stirre stivt og vidåpent uten å blunke, fylt av skrekk og redsel for det de ser. I denne tilstanden vil de utbryte i fortvilelse og anger: "Ve oss! Vi var i livet på jorden opptatt med fornøyelser og distraksjoner, og vi var uoppmerksomme på denne dagen og forberedelsen til den. Vi tok den ikke på alvor, og vi trodde ikke på den." Deretter innrømmer de sin urettferdighet og sier: "Vi var ikke bare uvitende, men vi var urettferdige mot oss selv ved å tilbe andre enn Allah og ved å begå synder."

Lærdommer og formaninger fra verset:

• Verset minner oss om at dommens dag er nær, og at vi må forberede oss til den ved å gjøre gode gjerninger og følge Allahs veiledning.
• Det advarer mot uoppmerksomhet og distraksjon i denne verden, som fører til anger og fortvilelse når sannheten blir åpenbar.
• Det viser at anger på dommens dag ikke vil hjelpe, og at vi må vende tilbake til Allah i tide, før det er for sent.
• Verset oppfordrer oss til å reflektere over våre handlinger og unngå urettferdighet, både mot oss selv og andre, for å oppnå Allahs nåde og tilgivelse.