Sure An-Najm — Vers 2

Ord som trenger forklaring:

• ضَلَّ: Å avvike fra den rette veien, å gå seg vill.
• غَوَى: Å følge sine egne lyster og ønsker, det motsatte av rettledning og visdom.

Tolkning av verset:

Allah sverger ved stjernene når de forsvinner, at deres følgesvenn – profeten Muhammed (fred og velsignelser være med ham) – verken har avveket fra sannhetens og rettledningens vei, og heller ikke har han fulgt sine egne lyster eller begått feil. Han er tvert imot på den ytterste rette vei, preget av måtehold og riktighet. Dette verset bekrefter profetens fullkomne karakter og at han er langt fra enhver form for villfarelse eller avvik, verken i sin tro, sine handlinger eller sin tale.

Lærdommer fra verset:

• Dette verset lærer oss å ha full tillit til profeten Muhammed (fred og velsignelser være med ham) og hans budskap, for Allah selv vitner om hans rettskaffenhet og frihet fra villfarelse.
• Det minner oss om at sann rettledning kun finnes gjennom å følge profetens eksempel, og at den som følger ham, aldri vil gå seg vill.
• Verset styrker troen på at islam er en komplett og feilfri livsvei, siden dens budbringer er bekreftet av Allah som fri fra feil og avvik.
• Det oppfordrer oss til å etterstrebe rettledning og visdom i våre egne liv, og å unngå å følge våre egne lyster som kan lede oss bort fra sannheten.