Sure Al-Qamar — Vers 12

Forklaring av vanskelige ord:

• فَجَّرْنَا: Vi lot jorden sprekke opp og åpne kilder.
• عُيُونًا: Kilder og vannårer som sprang fram fra jorden.
• فَالْتَقَى الْمَاءُ: Vannet fra himmelen og vannet fra jorden møttes.
• عَلَى أَمْرٍ قَدْ قُدِرَ: I henhold til en avgjørelse som allerede var fastsatt og bestemt av Allah.

Tolkning av verset:

Allah besvarte profeten Nuḥs (fred være med ham) bønn, og åpnet himmelens porter med et voldsomt og strømmende regn. Samtidig lot Han jorden sprekke opp, slik at den ble til kilder som fosset fram med vann overalt. Vannet fra himmelen og vannet som strømmet ut fra jorden, møttes og ble til ett eneste mektig vann, som oversvømte alt. Dette skjedde i samsvar med en beslutning som Allah allerede hadde fastsatt i sin evige kunnskap og forutbestemmelse – nemlig at de vantro skulle druknes som straff for deres synd og avgudsdyrkelse, mens de troende ble reddet. Dette var en fullkommen gjennomføring av Allahs guddommelige vilje og makt.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Allah er den allmektige som svarer på sine tjeneres bønner, og Han gjennomfører sin vilje på den måten Han ønsker, ved hjelp av de midler Han velger.
• Verset viser at vannet – som normalt er en kilde til liv og velsignelse – kan bli et redskap for ødeleggelse og straff når Allah bestemmer det. Dette minner oss om at all makt ligger hos Allah alene.
• Det understreker sannheten om Allahs forutbestemmelse (qadar), og at ingenting skjer i universet uten Hans vilje og avgjørelse.
• Verset oppfordrer mennesket til å ta lærdom av historien og vende tilbake til Allah i lydighet, slik at man unngår å lide samme skjebne som de folkene som fornektet sannheten.
• Det viser også Allahs nåde mot sine rettskafne tjenere, ved at Han reddet Nuḥ og de troende som var med ham, mens Han lot de vantro gå til grunne. Dette gir håp og trygghet til dem som følger sannheten.