Sure Al-Baqara — Vers 171

Forklaring av enkeltord:

• يَنْعِقُ: rope på og drive dyrene (saueflokken) med rop og skrik, slik en gjeter gjør.
• دُعَاءً وَنِدَاءً: bare rop og tilrop, uten at dyrene forstår meningen.
• صُمٌّ: døve, de som er stengt ute fra å høre sannheten.
• بُكْمٌ: stumme, de som ikke uttaler sannheten.
• عُمْيٌ: blinde, de som ikke ser sannhetens bevis.

Tolkning av verset:

Likheten mellom de vantro og den som kaller dem til rettledning, er som likheten mellom en gjeter som roper på dyr som ikke forstår annet enn lyden av ropet og tilropet – de hører lyden, men fatter ikke meningen. Slik er de vantro: De hører profetens kall til tro og sannhet, men de forstår det ikke og drar ingen nytte av det. De er døve for sannheten, stumme fra å si den, og blinde for dens bevis. Derfor bruker de ikke forstanden sin til å fatte det som kalles dem til, og de følger bare sine fedres skikker uten ettertanke.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Verset viser at hjertets og forstandens åpenhet er avgjørende for å ta imot veiledning; det er ikke nok å høre med ørene.
• Det oppfordrer den troende til å bruke forstanden og sansene i lydighet mot Gud, og advarer mot å etterligne andre blindt uten å tenke.
• Verset trøster profeten og de troende ved å forklare at de vantros avvisning ikke skyldes mangler ved kallet, men deres egne stengte hjerter.
• Det minner om Guds nåde: Han har gitt mennesket hørsel, syn og forstand for å oppnå sannheten – og den som bruker dem, finner veien til lykke i begge verdener.