Sure Taha — Vers 125

Ord og uttrykk:

• حَشَرْتَنِي (hashartanī): Du samlet meg / Du reiste meg opp (på dommens dag).
• أَعْمَىٰ (a'mā): Blind – både fysisk blindhet og åndelig blindhet (manglende innsikt og unnskyldning).
• بَصِيرًا (baṣīran): Seende – både fysisk syn og åndelig innsikt.

Tolkning av verset:

Den som vendte seg bort fra Guds påminnelse (Koranen) og levde i uvitenhet og likegyldighet, vil på dommens dag si: "Herre, hvorfor har du samlet meg hit blind, mens jeg tidligere (i denne verden) var seende?" Han stiller spørsmålet i forundring og bebreidelse, fordi han ikke forsto årsaken til sin tilstand. Svaret på dette kommer i neste vers: Fordi han vendte seg bort fra Guds tegn og åpenbaringer i livet, vil han nå bli forlatt i blindhet og hjelpeløshet. Blindheten her betyr både fysisk blindhet og åndelig blindhet – han er blind for unnskyldninger og ute av stand til å forsvare seg, og han ser ingen vei ut av sin fortvilelse. I denne verden hadde han øyne som så, men han brukte dem ikke til å se sannheten, og derfor vil han på dommens dag bli reist opp blind, som en rettferdig gjengjeldelse for hans forsømmelse.

Lærdommer og visdom:

• Dette verset viser at Guds straff er rettferdig og står i forhold til handlingene: Den som lukker øynene for sannheten i denne verden, vil bli reist opp blind på dommens dag.
• Det minner oss om at synet og forstanden er store gaver fra Gud, og vi må bruke dem til å reflektere over Hans tegn og følge Hans veiledning.
• Verset advarer mot å vende seg bort fra Koranen og Guds påminnelse, for konsekvensene er alvorlige både i dette livet og i det hinsidige.
• Det oppfordrer oss til å være takknemlige for de gavene Gud har gitt oss, og til å bruke dem på en måte som fører oss nærmere Ham, slik at vi kan møte Ham med lys og innsikt på dommens dag.