Sure Sad — Vers 14

Forklaring av vanskelige ord:

• «Kull» (كُلّ): betyr «enhver» eller «alle».
• «Illā» (إِلَّا): brukes her i betydningen «unntatt» eller «men», og uttrykker en bekreftelse etter en negasjon, altså «ingen unntatt» = «alle».
• «Kadhdhaba» (كَذَّبَ): å lyve om, avvise eller benekte sannheten.
• «Rusul» (الرُّسُل): flertall av «rasūl», som betyr sendebud eller profeter.
• «Ḥaqqa» (حَقَّ): ble rettmessig, ble nødvendig eller forpliktende.
• «ʿIqāb» (عِقَاب): straff eller gjengjeldelse.

Tolkning av verset:

Dette verset bekrefter at alle de tidligere folkene som ble nevnt – som Nuhs folk, ʿĀd, Firʿawn med sin store makt, Thamūd, Lots folk og folket i skogen (Shuʿaybs folk) – alle sammen avviste sine sendebud. Når de avviste sin egen profet, avviste de i realiteten alle profetene, fordi budskapet var ett og samme: troen på én Gud. Derfor ble Guds straff rettmessig over dem, selv om den ikke alltid kom umiddelbart. Straffen var fortjent og uunngåelig, enten den kom i denne verden eller i det hinsidige.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Enhet i budskapet: Alle profetene kom med samme budskap – å kalle til tro på én Gud. Å avvise én profet er derfor å avvise dem alle, fordi kilden er én og samme.
2. Konsekvensen av avvisning: Å avvise sannheten har alltid alvorlige konsekvenser. Historien gjentar seg for dem som ikke lærer av fortidens folk.
3. Guds rettferdighet: Straffen kommer ikke urettferdig, men som et resultat av folks egne valg og handlinger. Gud er ikke rask med straff, men når den kommer, er den rettferdig.
4. Oppfordring til ettertanke: Verset oppfordrer oss til å reflektere over skjebnen til tidligere folk, slik at vi ikke følger deres spor, men heller tar imot sannheten med åpne hjerter.
5. Håp og advarsel: For de troende er dette en påminnelse om å være standhaftige i troen, og for de som tviler, en advarsel om å vende tilbake til sannheten før det er for sent.