Sure Taha — Vers 109

Ord som trenger forklaring:

• Ash-Shafāʿah (الشفاعة): Forbønn, det å gå i mellom for noen for å oppnå noe godt for dem.
• Adhina (أذن): Ga tillatelse.
• Raḍiya (رضي): Var fornøyd med, godkjente.
• Qawl (قول): Tale, uttalelse.

Tolkning av verset:

På den store dommens dag vil ingen forbønn være til nytte for noen av skapningene, unntatt forbønn fra den som Den Nåderike (Ar-Raḥmān) har gitt tillatelse til å gå i forbønn, og som Han er fornøyd med. Denne tillatelsen gis kun til dem som har oppnådd Guds velbehag gjennom sin oppriktige tro og sine gode handlinger. Videre er det et vilkår at den det blir bedt for, også er en person som Allah er fornøyd med – og dette gjelder kun den oppriktige troende som har vitnet om at det ikke finnes noen annen gud enn Allah (lā ilāha illā Allāh) med et oppriktig hjerte. Forbønn vil altså ikke være til nytte for noen på den dagen, med mindre både den som ber og den det bes for, oppfyller disse betingelsene.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Allahs makt og suverenitet er fullstendig på dommens dag – ingen kan gå i forbønn uten Hans tillatelse, noe som viser at all makt til syvende og sist tilhører Ham alene.
2. Verset oppmuntrer den troende til å leve et liv i oppriktighet og renhet, fordi Allahs velbehag er nøkkelen til frelse på den store dagen.
3. Det gir håp og trøst til de troende: selv om dommens dag er fryktinngytende, har Allah i Sin nåde åpnet en dør for dem som følger Hans vei – gjennom profetenes og de rettferdiges forbønn.
4. Verset lærer oss viktigheten av trosbekjennelsen (shahādah) – at ordet "lā ilāha illā Allāh" med oppriktighet er en kilde til frelse og en årsak til Allahs godkjennelse.
5. Det minner oss om at ingen kan stole på andres status eller posisjon på dommens dag – hver enkelt må selv bygge sitt forhold til Allah gjennom tro og gode gjerninger.