Sure An-Naml — Vers 67

Forklaring av vanskelige ord:

• "A-idhā kunnā turāban": "Når vi blir til jord" – det vil si etter døden og oppløsningen i jorden.
• "Wa ābā'unā": "Og våre fedre" – de tidligere generasjonene som allerede er døde.
• "La-mukhrajūn": "Skal vi virkelig bli ført ut" – det vil si ut av gravene, levende igjen.

Tolkning av verset:

De som fornektet Guds enhet – særlig avgudsdyrkerne i Mekka – sa i fornektelse og undring: "Når vi først er døde og blitt til jord, og våre fedre også er blitt til jord, skal vi da virkelig bli ført ut av gravene igjen som levende vesener?" De mente at dette var umulig og latterliggjorde tanken på oppstandelsen. De kunne ikke fatte at Gud, som skapte dem første gang fra intet, også kunne gjenskape dem etter døden. Deres uttalelse var preget av vantro og hån, og de stilte spørsmålet som om det var en umulighet, uten å reflektere over Guds allmakt.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Verset viser at fornektelsen av oppstandelsen er en gammel innstilling blant vantro, og at den stammer fra manglende tillit til Guds makt og visdom.
2. Det minner oss om at troen på livet etter døden er en grunnpilar i troen, og at den som fornekter den, mister håpet om Guds rettferdighet og belønning.
3. Verset oppfordrer oss til å tenke over skapelsens begynnelse – den som skapte oss fra intet, er i stand til å gjenskape oss – og dette styrker troen og får oss til å leve med bevissthet om at vi skal stå til regnskap.
4. Det lærer oss å ikke la oss rive med av tvil og fornektelse, men å søke kunnskap og ettertanke for å styrke vissheten om Guds løfter.
5. Verset trøster de troende ved å vise at vantroens argumenter er svake og basert på uvitenhet, og at sannheten til slutt vil seire.