Sure As-Saffat — Vers 149

Ord og uttrykk i verset:

• فَاسْتَفْتِهِمْ – Spør dem / rådfør deg med dem; her i betydningen: spør dem med et spørsmål som uttrykker kritikk og irettesettelse.
• أَلِرَبِّكَ الْبَنَاتُ – Skal Herren din ha døtre? Dette er et retorisk spørsmål som avviser deres påstand.
• وَلَهُمُ الْبَنُونَ – Og de selv skal ha sønner? Dette er en ironisk påpekning av deres urimelige holdning.

Tolkning av verset:

Spør dem, du Muhammed, med et spørsmål som uttrykker kritikk og forundring: Hvordan kan dere tillegge deres Herre døtre – de som dere selv forakter og misliker – mens dere forbeholder dere selv sønnene, som dere elsker og foretrekker? Dette verset ble åpenbart som et svar på noen arabiske stammer som hevdet at englene var Guds døtre. De mente at englene var kvinnelige vesener og at de var Guds avkom. Dermed tilla de Gud det de selv avskydde, mens de forbeholdt seg selv det de satte høyest. Dette er en logisk og fornuftig irettesettelse av deres holdning, for hvordan kan de tillegge Gud det verste, mens de selv tar det beste? Dette er en urimelig og uakseptabel fordeling som ingen fornuftig person kan godta. Verset avslører dermed det selvmotsigende i deres tro og deres manglende logikk.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Verset lærer oss at troen på Gud må være ren og fri for enhver form for mangelfulle egenskaper, og at vi må tillegge Gud kun det som passer Hans majestet og fullkommenhet.
• Det viser oss at islam alltid appellerer til fornuften og logikken, og at den utfordrer mennesker til å tenke kritisk over sine egne forestillinger.
• Verset minner oss om Guds fullkommenhet og Hans opphøyethet over alt som mennesker måtte finne på av uriktige beskrivelser.
• Det lærer oss også å verdsette den islamske troen som gir Gud den plassen Han fortjener, og som beskytter mennesket mot overtro og urimelige forestillinger.
• Til slutt oppfordrer verset oss til å reflektere over hvordan vi selv beskriver Gud, og til å alltid søke sannheten med et åpent og fornuftig sinn.