Sure Al-A'raf — Vers 190

Ord og uttrykk i verset:

• Ātāhumā – ga dem (begge to).
• Ṣāliḥan – et friskt og velskapt barn.
• Shurakā’ – medvirkere/partnere (i tilbedelsen).
• Fīmā ātāhumā – i det Han ga dem (barnet).
• Ta’ālā Allāhu – Allah er opphøyet og ren, langt hevet over alt.

Tolkning av verset:

Da Allah besvarte foreldrenes bønn og ga dem et friskt og velskapt barn, slik de hadde bedt om, gjorde de Ham til medvirkere i det Han hadde gitt dem. Dette skjedde ved at de ga barnet et navn som uttrykte underkastelse til noe annet enn Allah, som for eksempel «Abd al-Ḥārith» (tjeneren til al-Ḥārith). Dette var ikke en handling av tro eller tilbedelse, men en form for overtredelse og en navngivning som innebar en slags medvirkning i beskrivelsen av Allahs gave. Verset nevner dette som et eksempel på menneskets svakhet og utakknemlighet, selv etter at Allah har besvart deres bønn. Deretter erklærer Allah seg selv opphøyet og ren over alt det de som tilber andre enn Ham, gjør av medvirkning, og Han er den eneste som fortjener tilbedelse og lydighet.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Allah er den eneste som skaper og gir, og ingen har rett til å dele Hans herredømme eller tilbedelse med noe annet.
2. Mennesket må alltid være takknemlig overfor Allah for Hans gaver, og ikke la uvitenhet eller overtro føre til handlinger som strider mot ren monoteisme (tawḥīd).
3. Selv små handlinger, som å gi et barn et navn som uttrykker underkastelse til noe annet enn Allah, kan være en form for medvirkning som man må være oppmerksom på og unngå.
4. Allahs barmhjertighet og gavmildhet er stor, men mennesket må vokte seg for å la sine egne svakheter føre til utakknemlighet eller avvik fra den rene tro.
5. Verset minner oss om at Allah er opphøyet over alle mangler, og at Hans enhet og fullkommenhet er grunnlaget for all tilbedelse og hengivelse.