Sure An-Nahl — Vers 118

Ord og uttrykk som trenger forklaring:

• «Hādū» (الذين هادوا): De som bekjenner seg til jødedommen, jødene.
• «Mā qaṣaṣnā» (ما قصصنا): Det Vi har fortalt deg, altså det som er nevnt tidligere i Sūrat al-Anʿām.
• «Kullu dhī ẓufur» (كل ذي ظفر): Alle dyr med klør eller ukløvde hover, som kameler, strutser og gjess.
• «Ẓulm» (ظلم): Urettferdighet, å legge byrder på andre uten rett.

Tolkning av verset:

For jødene gjorde Vi forbudt det Vi allerede har fortalt deg om, o Muhammad – nemlig det som er nevnt i Sūrat al-Anʿām: alle dyr med klør eller ukløvde hover, samt fettet fra storfe og sauer, unntatt det som sitter på ryggen, innvollene eller er blandet med bein. Dette var en spesiell straff og prøvelse for dem på grunn av deres overtredelser og syndighet, ikke en opprinnelig lov for alle mennesker. Vi gjorde dem ingen urett ved å pålegge dem dette forbudet, for det var en rettferdig følge av deres egne handlinger – de hadde fortjent det gjennom sin ulydighet, sin undertrykkelse og sine overtredelser. Det var de selv som skadet sine egne sjeler ved å begå syndene som førte til denne strenge loven, og derfor var straffen en naturlig konsekvens av deres egne valg.

Lærdommer og visdom fra verset:

1. Guds lover er alltid rettferdige og bygger på visdom – selv når de virker strenge, er de en konsekvens av menneskers egne handlinger.
2. Dette verset viser Guds nåde mot dette ummah (samfunnet), for det som var forbudt for jødene som straff, er tillatt for oss som en lettelse og barmhjertighet.
3. Mennesket bærer selv ansvaret for sine handlinger – ingen kan klandre Gud for følgene av egne synder, og derfor bør vi alltid søke tilgivelse og forbedre oss.
4. Verset minner oss om viktigheten av å følge Guds veiledning med ydmykhet, slik at vi ikke havner i samme situasjon som tidligere folk som mistet Guds gunst gjennom egne overtredelser.