Sure Al-Hijr — Vers 56

Ord- og uttrykksforklaringer:

• يَقْنَطُ – å fortvile, å miste håpet.
• الضَّالُّونَ – de som har forvillet seg bort fra sannhetens vei, de som har gått seg vill.

Tolkning av verset:

Da profeten Ibrahim (fred være med ham) fikk de gode nyhetene om at han skulle få en sønn, selv i høy alder, ble han overrasket og spurte om hvordan dette kunne skje. Da englene forsikret ham om at dette var Guds beslutning, svarte Ibrahim med denne uttalelsen: «Hvem fortviler over sin Herres nåde, unntatt de som har forvillet seg?» Med dette mente han at ingen som kjenner sin Herres godhet og barmhjertighet, kan miste håpet om Hans nåde. Å fortvile over Guds nåde er en egenskap som bare tilhører dem som har mistet retningen og ikke forstår Guds makt og barmhjertighet. Ibrahim uttrykte dermed både sin tro og sin forundring, men uten å tvile på Guds evne. Han bekreftet at han ikke var blant dem som fortviler, men heller blant dem som stoler fullt og helt på Guds løfter.

Lærdommer og visdom fra verset:

• Troens styrke ligger i å aldri miste håpet til Guds nåde, uansett hvor umulig situasjonen måtte virke.
• Fortvilelse over Guds barmhjertighet er en alvorlig synd som fører mennesket bort fra rett vei.
• Profeten Ibrahims eksempel lærer oss at selv når fornuften stiller spørsmål, skal hjertet forbli trygt i Guds løfter.
• Verset oppmuntrer den troende til alltid å ha et positivt syn på Guds nåde, og til å søke Hans hjelp med håp og tillit.
• Det minner oss om at Guds makt overgår alle naturlige årsaker, og at ingenting er umulig for Ham.