Sure Maryam — Vers 92

Forklaring av viktige ord og uttrykk i verset:

• يَنبَغِي (yanbaghi): passer, sømmer seg, er passende eller riktig.
• يَتَّخِذَ (yattakhidha): å ta seg, å tilegne seg, å gjøre til.
• وَلَدًا (waladan): barn, sønn eller avkom.

Tolkning av verset:

Dette verset avviser på det kraftigste og tydeligste at Den Barmhjertige (Ar-Rahman) skulle ha tatt seg et barn. Det sømmer seg ikke for Allah, og det er ikke forenlig med Hans majestet og fullkommenhet, å ha et barn. Å ta seg et barn innebærer et behov eller en mangel – et ønske om selskap, hjelp eller etterfølgelse – og Allah er Den Rike, Den Selvtilstrekkelige, Den Allmektige, som er opphøyet over alle former for behov og mangler. Han er ikke avhengig av noen, og ingenting ligner Ham. Derfor er tanken på at Han skulle ha et barn både logisk umulig og religiøst forkastelig. Dette verset kommer som et svar på dem som feilaktig hevdet at Allah hadde en sønn, og det understreker at Allah er ren og fri fra alle slike egenskaper som ikke passer Hans guddommelige vesen.

Visdom og lærdommer fra verset:

• Verset lærer oss at Allah er fullkommen og opphøyd over alle menneskelige behov og svakheter. Han trenger verken en partner eller et barn, for Han er Den Evige, Den Selvtilstrekkelige.
• Det styrker vår rene tro (tawhid) og beskytter oss mot å falle inn i vranglære som tillegger Allah egenskaper som ikke sømmer seg for Ham.
• Verset minner oss om at vår kjærlighet og hengivenhet til Allah bør være ren og fri fra alle forestillinger som nedverdiger Hans majestet.
• Det gir oss en dyp følelse av trygghet og tillit til Allah, fordi vi vet at Han er Den Allmektige som ikke trenger noe, men som allikevel er Den Barmhjertige som sørger for alle sine skapninger.
• Verset oppfordrer oss til å tenke og reflektere over Allahs egenskaper, slik at vår tro blir bygget på kunnskap og forståelse, ikke på blinde tradisjoner eller feilaktige forestillinger.